Symbol 2009

Profilbilde


Kontakt STL

Besøks-/ postadresse:
Rådhusgata 1-3
0151 Oslo
23 08 13 39
stl@trooglivssyn.no

Powered by i-tools
Design: Message

Til Kulturdepartementet ved Anniken Huitfeldt 13/11/09

Livsfaseriter: Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er stolte over å kunne overlevere rapporten ”Livsfaseriter. Religions- og livssynspolitiske utfordringer i Norge”. Den gir et spennende bilde av tros- og livssynsmangfoldet i Norge, og det arbeid som gjøres fra tros- og livssynssamfunnenes side for å legge til rette for ulike livsfaseriter, knyttet til fødsel, ekteskap og død. Samarbeidsrådet vil understreke at rapporten viser mye god vilje hos mange aktører når det gjelder å legge til rette for ulike livsfasepraksiser.

I vår henvendelse til regjeringen og de politiske myndigheter vil vi likevel peke på utfordringene som finnes på dette feltet. Grunnleggende handler disse om at ikke alle får oppfylt sin rett til utøvelse av religion og livssyn på en likeverdig måte. Mye kan avhjelpes med bedre informasjon, enkel endring av praksis, og litt mer fleksibilitet hos ulike tjenesteytere. På noen områder bør lovverket endres eller samordnes. Kravet til likebehandling og ikke-diskriminering må ivaretas på en bedre måte enn tilfellet er i dag. Under har vi punktvis oppsummert noen av disse utfordringer:

  • Informasjon, opplæring og kontaktformidling
    Rapporten avdekker at det er behov for mer informasjon og opplæring når det gjelder ulike tros- og livssynstradisjoners praksiser knyttet til ulike livsfaser, men også kunnskap/kompetanse om det regelverk som i dag regulerer tros- og livssynsfeltet. Rapporten viser at manglende informasjon eller opplæring kan innskrenke borgernes tros- og livssynsutfoldelse, og likebehandling mellom tros- og livssynssamfunn. En måte å unngå dette på er å gjøre kunnskapen i denne rapporten tilgjengelig for relevante tjenesteytere i Norge. Særlig gjelder det tjenesteytere innen helse- og omsorgsektoren. STL ønsker å gjøre denne kunnskapen tilgjengelig gjennom en egen nettportal (www.livsfaseriter.no).

    Å gjøre kunnskapen tilgjengelig er en kostnads- og kapasitetsutfordring. Det er derfor nødvendig å gi tilskudd til å utvikle og drifte denne nettportalen.

  • Utredning med sikte på samordning av lovverk knyttet til tros- og livssynsfeltet
    Rapporten viser at den tros- og livssynsrelaterte lovgivningen i Norge er omfattende.. Rapporten viser tydelig at det er veldig krevende for tros- og livssynssamfunn å ha oversikt over dette. At det er komplisert er ikke bare en utfordring for tros- og livssynssamfunnene, men også tjenesteytere i stat og kommune. Rapporten viser at liten oversikt over lovverket eller manglende samordning av lover som regulerer dette feltet kan føre til krenkelser. Enten når det gjelder retten til å utøve sin religion eller livssyn, men også i forhold til en likeverdig behandling av tro- og livssyn (ikke-diskrimineringsprinsippet). STL mener det bør settes i gang et arbeid for å samordne lovverket som gjelder tros- og livssynssamfunn, inkludert Den norske kirke. Det er naturlig at samordning av lovverket skjer på bakgrunn av en mer omfattende utredning om tros- og livssynspolitikken der konsekvenser av stat-kirke-forlik prosessen og Dnks nye relasjon til staten (2012) også står sentralt.


    Med det kunnskapsgrunnlag som denne rapporten gir er det lagt godt til rette for et slikt arbeid i denne stortingsperioden.

     
  • Ordningen med tilhørig-registrering bør gjennomgås og revideres
    Rapporten viser at ordningen med at barn kan ”høre til” foreldrenes tros- eller livssynssamfunn har flere problematiske sider som bør gjennomgås. Ordningen ble innført i trossamfunnsloven av 1969 (jf trossamfunnsloven §§ 5 og 6) fordi trossamfunn kunne ha ulike vilkår for og grader av medlemskap, men i forhold til staten og den etablerte tilskuddsordningen måtte alle behandles likt. Ordningen går ut på at nyfødte barn registreres som tilhørige i det tro- eller livssynssamfunnet som foreldrene er medlem av, og står som tilhørige her fram til de fyller 15 eller18 år (Den norske kirke opererer med 18 år). Den religiøse eller livssynsmessige myndighetsalder er 15 år. Dersom foreldrene er medlemmer av forskjellige tros- eller livssynssamfunn må de aktivt bestemme hvor barnet skal være tilhørig. I saker der en av foreldrene er medlem av Den norske kirke, blir barnet automatisk tilhørig Dnk. Dette er forskjellsbehandling.


    I tillegg er det behov for gjennomgang av ordningen med separat melding av foreldrenes trostilhørighet ved fødsler (gjelder ikke Den norske kirke der trostilhørighet oppgis i selve fødselsmeldingen). Tilbakemeldingen fra mange trossamfunn er at denne ordningen ikke fungerer. Mange trossamfunn melder om en underrapportering av melding om nyfødte, eller at utfylt skjema om tilhørighet ikke fungerer som grunnlag for registrering av disse. For å sikre likebehandling, bør denne ordningen gjennomgås og revideres. 

  • Regler og rutiner knyttet til dødsfall
    Rapporten viser at det er mye god vilje hos begravelsesbyråer, på sykehus og i gravferdsetaten når det gjelder å legge til rette for avdødes og de pårørendes tros- eller livssynsmessige behov knyttet til døden. Utfordringene her ligger først og fremst på hvordan døden er regulert i lover og forskrifter, men også innarbeidet praksis. Her kan og bør det legges opp til en større fleksibilitet i lovverket, og en større bevissthet om ulike tros- og livssynsmessige behov knyttet til døden. For å nevne noe: fleksibilitet knyttet til åttedagersregelsen, rutiner for sørgefritak, oppbevaring av urner, fritak fra kistepåbud, utførelse av kremasjon. Samarbeidsrådet mener en utredning av religions- og livssynspolitikken bør se nærmere på dette. Det er noe ulikt syn i Samarbeidsrådet om hvem som bør ha ansvaret for gravferdsforvaltningen, men uansett bør det vurderes hvordan ulike hensyn kan ivaretas f.eks gjennom et bredt sammensatt råd eller en ombudsfunksjon.

  • Livssynsnøytrale-/fleksible seremonirom
    I rapporten understreker de fleste tros- og livssynssamfunn utenfor Dnk behovet for seremonirom. Mange tros- og livssynssamfunn opplever det som lite verdig å bruke krematorier og kapeller som er utsmykket i kristen tradisjon, eller å benytte gymsaler og lignende som i liten grad er tilrettelagt som seremonirom til f eks bryllup eller begravelser. Regjeringen har i Soria Moria II uttalt at den skal bidra til flere livssynsnøytrale seremonirom. Vi ber derfor om at det settes fart i utredningen om livssynsnøytrale seremonirom. I stat-kirke forliket slås det fast at kommunene kan få et lovpålagt ansvar om å tilby dette. Vi understreker at et slikt lovpålagt ansvar også må følges opp med tilstrekkelig finansiering.

 

 Med vennlig hilsen

Bente Sandvig, leder                                                                       Anders Huuse Kartzow, koordinator

 


ANDRE UTTALELSER:

Til SP, AP og SV ved partilederne 25/09/09
Innspill til Soria Moria II

Høringssvar Barne- og likestillingsdepartementet 25/08/09
Forslag til endringer i forskrift om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner

Høringssvar Barne- og likestillingsdepartementet 27/07/2009
Skriftelige innspill til rapportering i forbindelse med Norges 19./20. rapport til FNs rasediskrimineringskomite (CERD)

Høringssvar Feltprestkorpset 19/06/2009
Religiøst mangfold og militær enhet

Rundskriv Kultur og kirkedepartementet og Justis- og politidepartementet 11/05/2009
Samarbeid mellom tros- og livssynssamfunnene og kriminalomsorgen om tros- og livssynstjenester i fengsel

henvendelse til regjeringen 29/04/09
Anmodning om å utrede religions- og livssynspolitikk i Norge

Uttalelse til Barne- og likestillingsdepartementet 20/02/09
Tros- og livssynsfrihet for religiøse og livssynsbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner!

Uttalelse til Kultur- og kirkedepartementet 13/02/09 
Om tillegsbevilgning til Den norske kirkens demokratireform og kompensatorisk tilskudd til øvrige tros- og livssynssamfunn

Pressemelding 14/02/09
Ja til ytringsfrihet, nei til vold og rasisme

 


 

Til SP, AP og SV ved partilederne 25/09/09
Innspill til Soria Moria II

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) gratulerer Arbeiderpartiet, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti med en ny regjeringsperiode. I den anledning ønsker vi å komme med innspill til en ny regjeringsplattform (soria moria II).

STL er en paraplyorganisasjon for 13 ulike tros- eller livssynssamfunn, og sammenslutninger av disse. STLs arbeid handler om å fremme forståelse og respekt mellom tros- og livssynssamfunn, samt arbeide for likebehandling av religions- og livssynssamfunn i Norge.

Religions og livssynspolitikk
STL ønsker å gi innspill på regjeringens religions- og livssynspolitikk. I forrige regjeringserklæring var dette politikkområdet definert som kirke,- religions, og livssynspolitikk (kap 18). Her var det formulert i første setning at ”trosfrihet og religionsfrihet er grunnleggende verdier som samfunn og lovverk må styrke og beskytte”. Substansen i dette utsagnet støtter vi fullt ut og det er viktig at den menneskerettslige forankringen av denne politikken kommer tidlig i formuleringen av regjeringens religions- og livssynspolitikk. Det vil være naturlig å endre formuleringen til ”religions- og livssynsfrihet”, og videre konkretisere denne forpliktelsen i forhold til de utfordringer som finnes på religions- og livssynsfeltet i dag.

I særlig grad handler dette om det politiske forliket om stat-kirke, som vil gi et større indre selvstyre for Den norske kirke og større likebehandling mellom Dnk og andre tros- og livssynssamfunn. Vi forventer at regjeringen i Soria Moria II følger opp dette ved å binde regjeringspartiene til å gi sin støtte til grunnlovsendringene i neste periode. I lys av det nylig avholdte valget til Den norske kirkes menighets- og bispedømmeråd er det nødvendig å minne regjeringspartiene om at det er menneskerettslig problematisk at Stortingets vurdering av hvorvidt kirkevalget kvalifiserer til en ”tilfredsstillende demokratireform” skal betinge en løsrivelse mellom stat-kirke.

Samtidig er religions- og livssynspolitikk mer enn kirkepolitikk. Vinterens mange diskusjoner om spørsmål som ligger i skjæringspunktet mellom integreringspolitikk og religionspolitikk har på ny aktualisert behovet for en religions- og livssynspolitikk som er reflektert, gjennomdrøftet og samler bred oppslutning. STL har tidligere i brev til statsministeren tatt til ordet for at det nedsettes et utvalg som kan utrede spørsmålet om den offentlige religions- og livssynspolitikken i Norge. Vi ber om at regjeringen kommer i gang med dette så tidlig som mulig i denne regjeringsperioden. Vi minner om at kirke, utdannings og forskningskomiteen, som behandlet stortingsmeldingen om stat-kirke, samlet sto bak en henstilling til regjeringen og kultur og kirkeministeren om å ta initiativ til en slik utredning. Det største partiet i regjering har dessuten programfestet at de vil ”gjennomgå tros- og livssynspolitikken i dialog med tros- og livssynssamfunnene for å skape en helhetlig og samlet politikk på dette området.” Det er vi glad for. Vårt tidligere forslag til spørsmål som settes på dagsorden for en slik utredning bør derfor vurderes nøye av kultur og kirkeministeren når dette arbeidet settes i gang.

Religions- og livssynsdialogen
Tros- og livssynsssamfunnene er kilde til viktige verdier som skaper mening, visjoner og håp, også på tvers gjennom dialogen. For mange er deltakelse i et tros- og livssynssamfunn en deltakelse i det frivillige Norge, her gjøres blant annet et viktig arbeid i forhold til ungdom og eldre for å sikre disse tilhørighet og fellesskap. Dette gjør tro- og livssynssamarbeidet og dialogen til et offentlig anliggende, fordi religioner og livssyn tilfører verdifull mening og innhold til det norske samfunn som staten ikke har mulighet til å skape selv. Gjennom dialogen skapes det dessuten større forståelse og respekt for det mangfold av verdivalg som gjøres i et pluralistisk samfunn. Vi mener det er et viktig signal at regjeringen i en regjeringserklæring forplikter seg til å fortsatt støtte det omfattende dialogarbeidet som STL og tros- og livssynssamfunn lokalt utøver.

Med vennlig hilsen

Bente Sandvig, leder                                            Anders Huuse Kartzow, koordinator 

 

Høringssvar Barne- og likestillingsdepartementet 25/08/09
Forslag til endringer i forskrift om tilskudd til frivillige barne- og ungdomsorganisasjoner

Viser til høringsbrev fra 25. juni og takker for muligheten til å avgi vårt høringssvar. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn er en paraplyorganisasjon for 13 ulike tros- og livssynssamfunn eller sammenslutninger av disse. Vår hovedoppgave er å arbeide for likestilling av tros- og livssynssamfunn og fremme forståelse og respekt mellom tros- og livssynstradisjoner i Norge.

STL har tidligere avgitt høringssvar til delutredningen om homofile og kvinner i trossamfunn[1]. Dette er en utredning som blant annet fremmer forslag om endringer i arbeidsmiljøloven og likestillingsloven som regulerer trossamfunnenes adgang til å forskjellsbehandle kvinner og homofile, forslag som delvis følges opp av departementet i forslag til ny arbeidsmiljølov og likestillingslov (Ot.prp. nr 79). STL sendte dessuten et brev til barne og likestillingsdepartmentet (BLD) i forbindelsen med fordelingsutvalgets avgjørelse om å ikke gi organisasjonsstøtte til frelsesarmeens barn- og unge (FBU)[2]. Dette fordi FBU stiller krav til en bestemt livsstil hos leder og nestleder i organisasjonen som innebærer at homofile over 15 år ikke kan ha tillitsverv i organisasjonenen. Et slikt krav mente fordelingsutvalget var i strid med forskrift om støtte til barne og ungdomsorganisasjoner. Både utfallet av klagesaken fra FBU til BLD (medhold til FBU) og departmentets forslag til ny arbeidsmiljølov og likestillingslov er bakgrunnen for endringen i forskriften som nå er på høring.

STLs medlemmer har ulikt syn på praksis knyttet til ansettelse av kvinner eller vilkår knyttet til seksuell orientering i trossamfunn. STL mener det er riktig å sikre hensiktsmessig lovregulering på dette området som gjør at saklig forskjellsbehandling og diskrimineringsvernet for homofile og kvinner balanseres på en god måte. Å finne en slik balanse gjelder ikke bare for lovregulering av tros- og livssynssamfunnene, men også organisasjoner med annet virkeområde. I forhold til barne og ungdomsfeltet uttalte STL i sitt brev til departementet at det var viktig å sikre et mangfold av barne- og ungdomsorganisasjoner på dette feltet og at en for tydelig vektlegging av diskrimineringsvernet opp imot sentrale religionsfrihetsprinsipper verken tjener det frivillige barne og ungdomsarbeidet eller dialogen mellom ulike interessegrupper på dette området.

Departementet legger opp til en endring av forskriften som tydeliggjør at barne- og ungdomsorganisasjonene har rett til å forskjellsbehandle. Det støtter vi. Samtidig understreker departementet at denne forskjellsbehandlingen ikke må gå lenger enn det som er nødvendig ”for å ivareta formål som er beskyttet gjennom den andre rettigheten” (les diskrimineringsvernet). Det gjør at forskjellsbehandlingen må ha en saklig begrunnelse i formål, ikke er uforholdsmessig inngripen mot den det gjelder og er nødvendig for utøvelse av yrke eller arbeid. Saklighet handler om at forskjellsbehandling må være religiøst begrunnet og ha sammenheng med religionsutøvelsen, og forholdsmessighet knyttes til at forskjellsbehandling er forankret i sentrale deler av troen og den religiøse praksis.

I stedet for å regulere dette som en særskilt unntaksadgang for trossamfunn støtter vi departementets vurdering om at religionsfrihetsvernet knyttet til ansettelser (kvinner og homofile) inngår som et saklig unntak (her følges vurderingene fra Ot.prp nr 79). Unntaket som religiøse organisasjoner gjør i forhold til homofile eller kvinner ved ansettelser kan dermed forstås på lik linje med det unntaket som et guttekor vil gjøre når den ikke åpner for inntak av jenter. Å se korrespondansen mellom ulike saklige hensyn i forhold til ulike formål (religiøse eller andre) er relevant både for staten og trossamfunnene. For det første stiller det ikke trossamfunnene utenfor som en aktør med et formål som ikke kommuniserer med andre ikke-religiøse aktører, og trossamfunnene utfordres til å delta i samtale om sine formål og avveininger knyttet til saklig hensyn med andre organisasjoner i det sivile samfunn. Ved en slik endring av forskriften som sikrer religionsfriheten støtter STL også at religion inntas som et av likebehandlingsgrunnlagene i forskriftens §2c. Dette innebærer at ikke-religiøse organisasjoner ikke kan eller skal skape hindre for full deltakelse for mennesker med ulik religiøs eller livssynsmessig oppfatning.

Med vennlig hilsen
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn

http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=196755#Høringsuttalelse Barne- og likestillingsdepartementet 21/05/08

[2] http://www.trooglivssyn.no/index.cfm?id=237282#Tros- og livssynsfrihet for religiøse og livssynsbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner!

 

 

 

 

 

Høringssvar Barne- og likestillingsdepartementet 27/07/2009 

 

Skriftelige innspill til rapportering i forbindelse med Norges 19./20. rapport til FNs rasediskrimineringskomite (CERD)
Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) er en paraplyorganisasjon for 13 ulike tros- og livssynssamfunn, eller sammenslutninger av disse, i Norge. En av STLs hovedoppgaver er å arbeide for likebehandling av religions- og livssynssamfunn i Norge. STL har siden 1996 spilt en viktig rolle som brobygger mellom tros- og livssynssamfunn, samt sørget for en bevisstgjøring omkring religions- og livssynspolitiske utfordringer og dilemmaer i Norge.

STLs innspill kan benyttes som del av den offisielle rapporten eller vil kunne innarbeides i en eventuell skyggerapport. Vi mener det er viktig at frivillige organisasjoner som STL kan utfylle statens rapportering på området. Dette fordi statens arbeid med å avskaffe diskriminering og fremme likebehandling og forståelse mellom alle borgere, uavhengig av etnisk eller religiøs bakgrunn, vil oppleves annerledes nedenfra. Den doble rapporteringen er derfor en viktig del av et åpent demokrati fordi den kan sikre at et mangfold av stemmer blir hørt.

Behov for utredning av en samlet religions- og livssynspolitikk
Manglende likebehandling på området tro- og livssyn handler ofte om gamle tradisjoner og særordninger i et samfunn der stat og kirke har vært tett sammenvevd. I et samfunn med økende grad av religiøst og livssynsmessig mangfold er det viktigere enn noen gang å gjennomgå de ulike ordninger og praksiser som fører til forskjellsbehandling av borgerne på dette området. En slik gjennomgang er et helt nødvendig grunnlagsarbeid for å sikre at Norges konvensjonsbaserte forpliktelser ivaretas på riktig måte: At rettigheter tilskrives det enkelte individ uten diskriminering på grunnlag av tro- eller livssyn, eller tilhørighet til en majoritet eller minoritet.

STL var derfor tilfredse med at stat-kirke-forliket, som ble inngått i Stortinget i april 2008, avtalefestet utredning av en samlet religions- og livssynspolitikk. Denne bør innebære en samlet gjennomgang av de ulike ordninger og praksiser som finnes når det gjelder statens forhold til religion og livssyn på ulike samfunnsområder. Vi synes det er kritikkverdig at dette arbeidet enda ikke er satt i gang. En slik gjennomgang ville ha vært et klart signal, ikke minst i en rapport om statusen for menneskerettigheter i Norge, om at vi tar våre forpliktelser på alvor og at vi har et aktivt forhold til dem framfor å forutsette at tingene er i orden. 


STL tok i 2008 initiativ til en egen utredning av deler av dette politikkområdet.[1] På oppdrag fra STL ferdigstiller HL-senteret i disse dager en utredning om livsfaser og livsriter og religionspolitiske utfordringer. Utredningen kartlegger det mangfold av livsfase- og livsritemarkeringer som finnes hos våre medlemssamfunn og hvilke utfordringer våre medlemmer har når det gjelder å legge til rette for disse markeringene. Utredningen foreslår dessuten konkrete tiltak for å sikre likebehandling og hvordan staten positivt kan legge til rette for religions- og livssynsutøvelse på dette området. Denne utredningen er et første skritt for en mer overordnet oversikt over dette feltet.  Utredningen er tett på de konkrete erfaringer som tros- og livssynssamfunn har i arbeidet med å gjennomføre ulike livsfase og livsriter i praksis.  Vi mener derfor at det er viktig at en fremtidig utredning bruker denne som et kunnskapsgrunnlag for å foreslå en helhetlig og samordnet religions- og livssynspolitikk i Norge.

Gjennomføring av ulike livsfase- og livsritepraksiser skjer ikke bare på tros- og livssynssamfunnenes egne arenaer (i templer, moskéer og kirker), men vil også måtte gjennomføres på offentlige institusjoner som sykehus og fengsler. Med referanse til side 24 i utkastet til rapport ser vi derfor noen utfordringer når det gjelder manglende likebehandling av livssynsrelaterte behov på helseinstitusjoner som den endelige rapporten bør ta høyde for. Det dreier seg om alt fra manglende kunnskap om matrestriksjoner i enkelte religioner, til møtet med de ordninger for religiøs og livssynsmessig betjening som eksisterer i ulike institusjoner. Den norske kirke er stort sett enerådende i institusjoner som sykehus, fengsler, politi og det militære. I praksis er også en rekke allmenne oppgaver delegert til henholdsvis sykehusprest, feltprest og fengselsprest fra Den norske kirke. Eksempelvis å forestå all kontakt med øvrige tros- og livssynssamfunn der noen ønsker slik kontakt, å arrangere sosiale og andre fritidsaktiviteter, å gå med dødsbudskap. Dette er et område hvor kravet til likebehandling i forhold til konvensjonenes rettigheter ikke er sikret i dag. Livssynsmessig betjening i ulike institusjoner bør være en naturlig del av en utredning av statens ansvar på området religion og livssyn.

I tillegg kommer utfordringene ved at for eksempel diakonale institusjoner har avtaler med det offentlige og er en del av det allmenne helse- og omsorgstilbudet. Det finnes byer og bydeler der Kirkens familievernkontor er enerådende og hvor også ektepar med annen religiøs bakgrunn må gå til tvungen megling ved skilsmisse hvis det er barn i ekteskapet. Særlig oppmerksom må man være der helse- og omsorgstjenester settes ut på anbud. Det må være en forutsetning at ikke kristne institusjoner havner i en monopolsituasjon med et offentlig mandat.

Debatten om tros- og livssynspolitiske utfordringer
Kunnskap om de prinsipielle og praktiske utfordringene i religions- og livssynspolitikken vil også kunne tjene som et viktig grunnlag for de politiske avveininger som knytter seg til for eksempel bruken av religiøst hodeplagg i politiet eller andre offentlige etater. Manglende kunnskap på dette området hos våre folkevalgte kan lett føre til at det politiske miljøet abdiserer og lar ”folkemeningen” styre, slik vi så under debatten om bruken av hijab i politiet. Uansett hva man vil mene om retten til å bruke hijab i politiet, er det viktig at politikerne løfter frem de prinsipielle avveiningene og unngår retorikk som gjør minoriteten til problemet. Vi gjør for god ordens skyld oppmerksom på at i denne saken er det ulike meninger i STL. Også andre debatter har en tendens til å bli ”oss” mot ”dem” og preget av stereotypier og fiendebilder. Etter krigen i Gaza opplevde jøder og muslimer å bli utsatt for trakassering og hets. I lys av denne situasjon kom STL (14. februar) med en uttalelse der vi fordømte all antisemittisme mot jøder og stigmatisering av muslimer i Norge.[2] Vi tror rapporten vil tjene på å reflektere rundt hvordan minoritetsgrupper i Norge omtales i det offentlige ordskiftet når slike og andre hendelser preger nyhetsbildet og hvilket ansvar myndigheter og folkevalgte har i denne sammenheng.

Betydningen av møteplasser for dialog
Både Gaza-krigen og hijab i politiet er tema som engasjerer folk. STL tror det er viktig at disse og andre utfordrende tema som berører tros- og livssynsengasjerte mennesker kan foregå på arenaer der dialogen står i sentrum. Derfor er støtten til Samarbeidsrådets dialogaktivitet viktig, ikke bare på nasjonalt nivå, men også lokalt. Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn har de siste 3 årene arbeidet med prosjektet ”lokale dialoger”, som har handlet om å etablere møteplasser for samarbeid og dialog mellom representanter for tros- og livssynssamfunn i de største byene i Norge. Gjennom øremerket tilskudd fra KKD har STL siden 2007 administrert en støtteordning til etableringen av ulike lokale dialogfora og i dag finnes det lokale samarbeidsråd eller fora i de fleste av de største byene i Norge. Disse fungerer som møteplasser der utfordringene knyttet til religionsmøte og mulighet for å utøve egen tro eller livssyn kan diskuteres på en måte som er forankret i deltakernes egne lokale erfaringer. Her kan gjenstridige stereotypier om for eksempel norske muslimer, kristne og human-etikere utfordres og avkreftes. I noen byer arbeider disse fora som konsulterende organ for lokale skole- eller helsemyndigheter i deres arbeid med å møte det religiøse og livssynsmessige mangfoldet. At myndighetene, gjennom tilskudd til STL, legger til rette for dette, bør nevnes i rapporten fordi det er et egnet middel i arbeidet med å avskaffe diskriminering og fremme forståelse mellom etniske og religiøse grupper.

Valgdeltakelse
STL har tidligere uttalt seg kritisk til sammenblandingen av sivile og kirkelige valg som finner sted ved høstens valg i 2009 og mener dette er relevant i forhold til s. 41 i utkastet og punktene 192 – 194 i forrige rapport. I STLs[3] høringsuttalelse fra 17. september 2008 uttalte vi at forslaget om at kirkens valgsted skal finne sted i umiddelbar nærhet til det offentlige valgsted har problematiske sider. Av prinsipielle grunner er det viktig å fastholde et skille mellom statsborgerskapets allmenne rett knyttet til å bestemme hvem som skal styre landet, og det som angår den rett enkeltmedlemmer av et trossamfunn har til å delta i interne valg i sitt trossamfunn. En sammenblanding av disse forhold er en forskjellsbehandling av majoritet og minoritet som sender signaler om at det å være norsk statsborger og medlem av majoritetstrossamfunnet Den norsk kirke hører naturlig sammen.


Fotnoter:

 

 

 

   

http://www.trooglivssyn.no/livsriter

[2] www.trooglivssyn.no/uttalelser

[3] Oslo Katolske Bispedømme reserverte seg fra denne uttalelsen, men ville ikke motsette seg at en uttalelse gikk i STLs navn. Se hele uttalelsen på www.trooglivssyn.no/uttalelser

 

 


 

Høringssvar Feltprestkorpset 19/06/2009
Religiøst mangfold og militær enhet

Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (STL) takker for anledningen til å uttale oss om utredningen og oversender med dette noen kommentarer til enkelte sider ved temaet.

STL er en paraplyorganisasjon med 13 medlemmer + en observatør. Rådet arbeider etter konsensusprinsippet og uttaler seg bare om det det kan oppnås enighet om. Det innebærer at rådets uttalelser ikke alltid vil svare til hva det enkelte medlemssamfunn har som sitt primære standpunkt, og at rådets uttalelser må ses som et supplement til og ikke en erstatning for medlemssamfunnenes uttalelser i viktige saker.

Vi hadde en interessant innledning fra Feltprestkorpset og deretter samtale på vårt møte 2. juni, men dessverre ble det for kort tid til i detalj å kunne gå inn på utredningen i sin fulle bredde. Vi vil derfor henvise til de høringssvar som vil bli levert fra enkelte av våre medlemsorganisasjoner som utfyllende i forhold til hva STL har kapasitet til å uttale seg om i denne omgangen.

Noen sentrale punkter vil vi likevel gjerne kommentere:
For det første ønsker vi å berømme Feltprosten/Feltprestkorpset for å sette en viktig problemstilling på dagsorden. STL har ved flere anledninger bedt regjeringen ta initiativ til en samlet gjennomgang av statens forhold til religion og livssyn blant annet i offentlige institusjoner, men i påvente av et slikt arbeid, er vi glade for at aktuelle aktører selv tar utfordringene opp til diskusjon på en åpen og inviterende måte.

STL vil for det første signalisere at det er viktig å komme bort fra dagens situasjon – den som kan betegnes som modell C. Dagens situasjon favner ikke mangfoldet som faktisk er tilstede i det norske samfunnet på en god nok måte til å sikre at konvensjonsbestemmelsene blir ivaretatt.

Vi finner grunn til å minne om at retten til fri religionsutøvelse primært er en individuell rettighet, og offentlige institusjoner må legge dette til grunn i sin virksomhet. Vi minner også om at retten til å slippe religionsutøvelse, enten helt eller å slippe å delta i majoritetens religionsutøvelse når man selv tilhører en minoritet, er et viktig aspekt ved konvensjonsbestemmelsene.

Dette gjør også ideen om å utvikle en egen ”civil religion”, der religionselementer (religionssosiologisk eller teologisk definert) brukes som ”lim” eller fellesskapsbyggende plattform i Forsvaret, problematisk. Vi ser behovet for fellesskapsbyggende tiltak og det utredningen kaller kohesjon – det som etablerer en sammenheng og enhet i Forsvaret, men mener at denne enheten og sammenhengen må etableres på et grunnlag som kan fungere inkluderende og menneskerettslig forsvarlig. Grunnen til dette er
religionenes og livssynenes rett til, og ønske om, å kunne framstå klart og tydelig ut fra egen selvforståelse. Det er vanskelig å se for seg at dette kan ivaretas dersom Forsvaret finner å skulle bruke religionselementer som et institusjonelt verktøy for å fremme formål som ligger utenfor rammen av hva religionsfriheten menneskerettslig innebærer. Videre vil det være utfordrende å holde klar for seg hvem som her skal ha regien – Forsvaret eller trossamfunnene. Tilsvarende er det vanskelig å se for seg hvordan utviklingen som kan betegnes fra Forsvarets kirke til kirken/tros- og livssynssamfunnene i Forsvaret vil kunne ivaretas ved å utvikle en slik ”civil religion”.

Noe annet er en reell pluralisme, der man på frivillig og likeverdig basis velger å stå side ved side i gitte situasjoner uten å gå på akkord med religionenes og livssynenes egen tydelighet og selvforståelse. Samtidig vil det være nødvendig å være klar over utfordringer i forhold til hvor reell muligheten til likeverdighet er i institusjoner der Dnk har en lang historie med institusjonell forankring og tilstedeværelse.

Uansett modell man lander på til sist, vil STL peke på behovet for en bredest mulig kontakt mellom Forsvaret og de enkelte tros- og livssynssamfunn for å kunne bidra til å ivareta den enkelte vernepliktige og ansattes behov for religiøs og livssynsmessig hensyntaken og betjening. Det handler om å formidle kunnskap om for eksempel restriksjoner i forhold til mat og religiøs praksis og det handler om å finne praktiske løsninger for enkeltindivider i ulike situasjoner.

Tilsvarende vil vi peke på behovet for at det offentlige tar ansvar for å finne løsninger som lar seg gjennomføre i praksis uavhengig av geografiske faktorer eller av at det er få individer som etterspør en form for betjening eller religionsutøvelse. Det kan være snakk om å dekke reiser og frikjøp, eller betaling pr oppdrag for prester/forstandere eller andre som ikke er tilknyttet den aktuelle militære enhet på fast basis.


Vi ønsker lykke til med arbeidet videre!

 


Rundskriv Kultur og kirkedepartementet og Justis- og politidepartementet 11/05/2009


Vi viser til utkast til rundskriv datert 5.12.2008 og takker for muligheten til å gi innspill på dette rundskrivet. STL er en paraplyorganisasjon for tros- og livssynssamfunn eller sammenslutninger i Norge. Vi ble bedt om å videreformidle denne høringen til våre medlemmer. Det er viktig å understreke at STL ikke organiserer alle tros- og livssynssamfunn og at vi er en konsensusorganisasjon der våre innspill reflektere et omforent syn på saken og ikke det enkelte tros- eller livssynssamfunns syn. STL ber derfor om at høringssaker som berører tros- og livssynssamfunn rutinemessig sendes til alle registrerte tros- og livssynssamfunn i Norge.

Om like muligheter for tros- og livssynsutøvelse i fengsler
STL er positive til at samarbeidet mellom tros- og livssynssamfunnene og kriminalomsorgen formaliseres. Skriftelige retningslinjer på dette området sikrer et forutsigbart rammeverk for tjenesten og det ansvarliggjør tros- og livssynssamfunnene ved å klargjøre deres rolle vis a vis kriminalomsorgen. En formalisering av samarbeidet sikrer likevel ikke like muligheter for religions- og livssynsutøvelse, slik det påstås i rundskrivet. At grunnlaget for fengselsprestjenesten inngår i beregningsgrunnlaget for tilskudd til tros- og livssynssamfunn innebærer ikke at andre tros- og livssynssamfunn er tilført tilstrekkelig med ressurser til å delta på lik linje med fengselsprestene, slik departementet forutsetter. Den norske kirke har en institusjonalisert ordning for religiøse tjenester for sine medlemmer i fengsler og har dessuten gjennom sin geografiske utbredelse en helt annen mulighet enn mange andre trossamfunn til å gjøre dette i ulike deler av Norge. Initialkostnadene for å tilby tros- og livssynstjenester er betydelig større for et lite tros eller livssynssamfunn, med en kort institusjonell historie i Norge, enn for Den norske kirke. STL ber om at det tas et politisk ansvar for å sikre reell likebehandling på dette området ved at det blant annet kompenseres for de merutgifter som mindre tros- og livssynssamfunn vil ha for å tilby sine tjenester.

Om rammeverket for samarbeidet
I rundskrivet tydeliggjøres det at det er kriminalomsorgen, ved fengselsledelsen, som har det overordnede ansvar for oppfølging og gjennomføringen av tjenesten. Dette innebærer at de innsattes forespørsler om å dekke religiøse eller livssynsmessige behov først skjer i møte med fengselsledelsen, og ikke en representant for et tros- eller livssynssamfunn. Dette ivaretar respekten for de innsattes tros- eller livssynsmessige bakgrunn og sikrer at de som ikke ønsker å involveres i tros- eller livssynsaktivitet møter forespørsler om dette fra representanter fra tros- og livssynssamfunn. Det bør i denne sammenhengen understrekes retten til å slippe å delta i andres religionsutøvelse.

STL mener at formuleringen i pkt. 5 om at utøvelsen av tjenesten ikke skal ”preges av ekstremisme, diskriminering, rasisme, ekskludering på bakgrunn av kriminalitetsart eller annen form for ekskludering av personer eller persongrupper” er unødvendig og bidrar til å mistenkeliggjøre trossamfunnenes virksomhet. Ved å peke på at tros- og livssynssamfunnene, i pkt. 4, skal følge norsk lov er intensjonene i pkt. 5 ivaretatt. Formuleringen kan kuttes ut eller erstattes med følgende: ”Utøvelsen av tjenestene skal bidra til å ivareta den enkelte innsattes rett til fri utøvelse av sin religion eller sitt livssyn på en likeverdig måte også ved fengselsopphold. Leder av fengselet kan nekte representanter for tros- og livssynssamfunn adgang til fengselet dersom aktiviteten bryter med premissene gitt i rammeverket rundt betjeningen.”

Øvrige forhold knyttet til tjenestens organisering og innhold:
Det er positivt at det understrekes betydning av å etablere fellessrom for utøvelse av religion eller livssyn. Den kollektive siden ved tros- og livssynsutøvelse, en side som også er beskyttet i EMK, er nødvendigvis ikke tilstrekkelig ivaretatt med dette. Det vil være innsatte som ikke har mulighet til delta i religiøst liv sammen med andre fordi det ikke finnes andre innsatte med tilsvarende tros- eller livssynsmessig bakgrunn. I rundskrivet bør derfor også retten til fremstilling omtales. Dette kan da handle om mulighet til å delta i seremonielt liv i egen menighet utenfor fengslet.

Departementet foreslår at det ved fellessamlinger gis anledning til at bønn, opplesning av religiøse eller livssynsmessige tekster, og eventuelle andre ritualer utføres på det språk tros- eller livssynssamfunnene finner hensiktsmessig, men at samlingen for øvrig gjennomføres på norsk eller engelsk. Vi mener dette blir vanskelig å håndheve. For eksempel vil det være uklart hvilke del av samlingen som inngår som del av ”ritualet”: Er preken del av den rituelle handlingen ”gudstjeneste” og dermed ikke omfattet av språkkravet og hvem definere dette? For de tros- og livssynsretninger som ikke har tradisjon for opplesning av bønn, religiøse tekster eller tydelige ritualiserte opplegg for den religiøse samlingen vil språkkravet dessuten innebære en innskrenking av retten til tros- og livssynsutøvelse.

Når det gjelder innredning av lokaler for fellessamlinger foreslår vi følgende formulering øverst på side 4: ”Lokalet eller lokaler som skal benyttes til utøvelse av religion og/eller livssyn må ha en nøytral og fleksibel innredning og utsmykking, slik at innsatt fra ulike religioner blir ivaretatt på en god måte.”  Vi ber også om at begrepet livssynssamtale sidestilles med sjelesorg i omtalen av tilbudet for tros- og livssynstjenester i fengsler.

 

 

 


 

 henvendelse til regjeringen 29/04/09
Anmodning om å utrede religions- og livssynspolitikk i Norge

Vi henvender oss med dette til Regjeringen og ber om at det opprettes et utvalg som kan
utrede spørsmålet om offentlig religions- og livssynspolitikk i Norge.

Fjorårets brede forlik om forholdet mellom stat og kirke og om skolens formålsparagraf er
beslutninger som samtidig forteller at offentlige myndigheter prinsipielt vil likebehandle
religioner og livssyn i Norge. Vinterens mange diskusjoner om spørsmål som ligger i
skjæringspunktet mellom integreringspolitikk og religionspolitikk har på ny aktualisert
behovet for en religionspolitikk som er reflektert, gjennomdrøftet og samler bred oppslutning.

Utvalget som skal utrede denne saken, bør ha et bredt mandat. Blant de spørsmål som bør
settes på dagsorden er følgende:

• Samordning av lovverket i forhold til tros- og livssynssamfunn

• Ordninger for offentlig behandling av saker som berører tros- og livssynssamfunn og
tros- og livssynsfrihet.

• Den offentlige (statlig og kommunalt nivå) økonomiske støtte til tros- og
livssynssamfunn

• Rettighetskollisjoner i forholdet mellom religionsfrihet og andre menneskerettigheter.
(for eksempel kvinners rettigheter, ytringsfrihet etc.)

Vi ønsker at religion og livssyn i hovedsak skal spille en viktig rolle for å bygge fellesskap og
oppslutning om viktige og grunnleggende verdier i vårt samfunn. Utredningen bør være båret
av ønsket om en menneskerettslig forankring av religions-og livssynspolitikken, og det
anliggende som kommer til uttrykk i det prinsipp som har vunnet bred offentlig tilslutning:
”En aktiv, støttende religionspolitikk”

Med ønske om en god dialog om dette tema mellom beslutningstakere og tros- og livssynssamfunn
i Norge:

Jens-Petter Johnsen, direktør, Kirkerådet i Den norske kirke (sign.)
Kristin Mile, generalsekretær, Human-Etisk Forbund (sign.)
Bente Sandvig, leder, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn (sign.)
Anne Sender, forstander, Det mosaiske trossamfunn (sign.)
Ørnulf Steen, generalsekretær, Norges kristne råd (sign.)
Shoaib Sultan, generalsekretær, Islamsk Råd (sign.)
Bernt Eidsvig, biskop, Oslo katolske bispedømme (sign.)
Egil Lothe, leder, Buddhistforbundet (sign.)

Henvendelsen går i kopi til de øvrige regjeringspartienes ledere + partiene på Stortinget

Uttalelse til Barne- og likestillingsdepartementet 20/02/09
Tros- og livssynsfrihet for religiøse og livssynsbaserte ungdomsorganisasjoner!

STL er kjent med at Fordelingsutvalget (FUV), som er gitt myndighet til å forvalte tilskuddsordningen til barne- og ungdomsorganisasjoner, har gitt avslag på Frelsesarmeens barne- og ungdomsorganisasjons (FBU) søknad om tilskudd. Avslaget er begrunnet med at organisasjonen ikke tillater homofile eller lesbiske i partnerskap tillitsverv i organisasjonen og er dermed i strid med §2c i forskrift om tilskudd til barne og ungdomsorganisasjoner. Her står det at tilskudd kan gis til frivillige landsomfattende organisasjoner som ved sine vedtekter ”ikke skaper hindre for full deltakelse for barn og ungdom fra alle samfunnsgrupper, uavhengig av kjønn, etnisitet, nedsatt funksjonsevne eller seksuell orientering”. FBU har klaget inn saken for FUV, og den ligger nå til endelig behandling hos Barne- og likestillingsdepartementet.  I kjølvannet av dette vedtaket har fordelingsutvalget bedt barne- og ungdomsorganisasjoner som har søkt støtte om å klargjøre sine vedtekter i forhold til samme paragraf.

Norges Kristne Råd, som er medlem i STL, har sendt en henvendelse om saken til departementet der de uttrykker bekymring for en ”utvikling mot ensretting der offentlige støtteordninger skal brukes i et dannelsesprosjekt til fremme av synspunkter som har politisk flertall”. STL deler denne bekymringen. STL vil også understreke at når brede støtteordninger til blant annet religiøse- eller livssynsbaserte barne- og ungdomsorganisasjoner stiller krav til organisasjonenes tros- eller livssynsmessige verdigrunnlag settes religions- og livssynsfriheten under press. STL erkjenner at religions- og livssynsfriheten må avveies i forhold til andre konvensjonsbaserte rettigheter, som diskrimineringsvernet for homofile og lesbiske. Samtidig mener vi at diskrimineringsvernet i forhold til seksuell orientering ikke innebærer at organisasjoner ikke har rett til å ansette medarbeidere som forplikter seg på organisasjonens vedtatte normer (jf STLs høringgssvar til Graver-utvalgets utredning om homofile og kvinner i trossamfunn).

En konsekvens av vedtaket fra fordelingsutvalget er en støtteordning som bidrar til å begrense mangfoldet av barne og ungdomsorganisasjoner på tros- og livssynsfeltet. Det er verken det frivillige barne- og ungdomsarbeidet, eller tros- og livssynssamarbeidet og dialogen tjent med. Det finnes i dag en stor bredde av nasjonale kristne barne- og ungdomsorganisasjoner i Norge og etterhvert har det også kommet andre tros- og livssynsbaserte ungdomsorganisasjoner til. Noen av disse vil også få problemer i forhold til å oppfylle kravene i §2c. En viktig forutsetning for dialog og samarbeid på tvers av tros- og livssynsgrenser er at alle gis like muligheter til å organisere seg, i tråd med sine egne religiøse eller livssynsmessige overbevisninger. I en tid der STL arbeider for å engasjere tros- og livssynsengasjert ungdom og deres organisasjoner til dialog og samarbeid vil en bred offentlige støtteordning som diskriminerer enkelte religiøse barne- og ungdomsorganisasjoner gjøre denne jobben vanskeligere.

Les også:
Barne- og likestillinsminister Anniken Huitfelts respons til STL

 

 


 

 Uttalelse til Kultur- og kirkedepartementet 13/02/09
Om tillegsbevilgning til Den norske kirkens demokratireform og kompensatorisk tilskudd til øvrige tros- og livssynssamfunn

Fredag 6. februar passerte St.prp nr 39 (2008-2009) og Ot.prp nr 34 (2008-2009) statsråd.
Stortingsproposisjonen har tittel ”Om endringer i statsbudsjettet for 2009 under Kultur- og kirkedepartementet (demokratireformen i Den norske kirke)” og presenterer 68 nye millioner til oppfølging av stat-kirkeforlikets krav til demokratireform i Den norske kirke.
Dette beløpet kommer i tillegg til 5 millioner bevilget gjennom samme post (kap. 340) i høstens statsbudsjett. At det ville komme flere midler, ble både varslet i statsbudsjettet og av statsråden på Kirkemøtet. Den norske kirke ønsket at bevilgningen hadde kommet på ordinært vis i statsbudsjettet slik at man internt fikk en noe lenger planleggingshorisont.

De 5 første millionene utløste ordinære lovpålagte tilskudd etter hhv trossamfunnsloven, § 19 og lov om tilskudd til livssynssamfunn, § 2 til øvrige tros- og livssynssamfunn, og det forutsetter vi at også de nye midlene til samme formål gjør selv om det ikke framgår av proposisjonen. Hvis ikke ville det innebære at ikke-statskirkemedlemmer nå er med på å finansiere demokratireformen i Den norske kirke gjennom sine skattepenger, og det ville det være interessant å få juridisk og menneskerettslig vurdert.

23 millioner er satt av til å sende ut valgkort til alle som er oppført i Den norske kirkes medlemsregister. Det er vi glade for, men minner samtidig om at manglende orden i Dnks register så langt har ført til merarbeid for de øvrige tros- og livssynssamfunn i tillegg til at lovbestemte tilskudd er blitt holdt tilbake pga dobbeltoppføringer. Dette merarbeidet er det ikke på noe tidspunkt blitt kompensert for. Vi kan også forvente noe ekstra pågang i de øvrige tros- og livssynssamfunn i forbindelse med at valgkortene går ut.

Samarbeidsrådet ber departementet ved politisk ledelse sørge for at midlene til de lovpålagte
tilskuddene til de øvrige tros- og livssynssamfunnene kommer på plass innen saken skal behandles i Stortinget.


Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn vil minne om at intensjonen om likebehandling av alle tros- og livssynssamfunn i landet, innskjerpes i stat-kirkeforlikets forslag om å grunnlovsfeste dette og at dette ikke minst må gjelde på det økonomiske området.
Statsråden gjorde selv et poeng ut av dette i sin tale til Kirkemøtet 2008:
” Samtidig slår vi fast at det skal være religionsfrihet i Norge, og at alle tros- og livssynssamfunn skal understøttes på lik linje med Dnk. Dette er en historisk anerkjennelse i grunnlovs form av andre tros- og livssynssamfunn, og når ellers hadde det passet bedre å vedta noe slikt enn i forbindelse med 200-årsjubileet for Henrik Wergelands fødsel.”

Tidligere er det blitt praktisert at tilskuddet til tros- og livssynssamfunn utregnes på grunnlag av budsjetterte midler til Dnk og ikke på basis av de faktisk tildelte midler (basert på regnskapstall). Dette vil det være enkelt å endre på ved at man årlig foretar en korrigering mellom budsjettall og regnskapstall og etterbetaler resterende tilskudd i forhold til differansen som framkommer.

Vi ber derfor i samme omgang om at man fra departementets side foretar de nødvendige endringer for å rette opp denne urimelige praksisen med permanent virkning slik at lovens intensjon om samme tilskudd pr medlem oppfylles.


Kopi: Kirke, utdannings og forskningskomiteen på Stortinget

Pressemelding 14/02/09
Ja til ytringsfrihet, nei til vold og rasisme

Som representanter for tros- og livssynssamfunn vil vi sammen bidra til at Norge skal være et åpent og trygt samfunn for oss alle. Vi fordømmer de voldelige opptøyene i Oslo og all stigmatisering av jøder og muslimer i Norge som følge av krigen i Gaza.

Det er en grunnleggende rettighet å få uttrykke politiske synspunkter i det offentlige rom. Når politisk uenighet råder, er nettopp demonstrasjoner og debatter viktige. Alle voldelige demonstrasjonsformer er uverdige og kriminelle. De som tyr til vold undergraver ytringsfriheten og fraskriver seg et demokratisk ansvar.

Vi fordømmer all antisemittisme mot jøder og stigmatisering av muslimer i Norge. Forhold ute i verden, som krigen i Gaza og krigen mot terror, må ikke brukes til å stereotypisere norske borgere eller tros- og livssynssamfunn.

Anne Sender, Det Mosaiske Trossamfund
Senaid Kobilica, Islamsk Råd Norge
Olav Fykse Tveit, Mellomkirkelig råd for Den norske kirke
Bente Sandvig, Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn